Droppe til innhold

Nyheter

Vi må ikke være redde for å stille opp

- Jeg tror vi må gjøre noe med den akademiske kulturen for å få flere og bedre formidlere av fagene våre, sier Curt Rice.

Vi må ikke være redde for å stille opp

- Vi bør bli flinkere til å gi hverandre ros og en klapp på skulderen når vi stiller opp i offentlig debatt, skriver Curt Rice.

Trenger du hjelp til å formidle forskningen din?

- Formidlingslysten blomstrer på OsloMet

Teksten nedenfor er skrevet av rektor Curt Rice og ble først publisert i Bergens Tidende 13. september 2018 (krever abonnement).

Kommentator Jens Kihl etterlyser i Bergens tidende 7. september stemmene til flere forskere, og skriver at flesteparten av norske forskere står stumme i skyggen til en liten gjeng stjerneformidlere av Aarebrot-klasse. “I postfakta-samfunnet har vi ikkje råd til at nokre få forskarar ber børa for resten. Alle stemmer trengst.”, skriver Kihl. Og jeg er så enig. Derfor jobber vi ved OsloMet systematisk med å få bredden av våre forskere og fagfelt ut i sollyset!

De siste årene har vår synlighet økt kraftig, og størstedelen av denne er forskningsformidling. Noe av det viktigste arbeidet vi har gjort er å utvikle et godt støtteapparat for formidlingsaktivitet, slik at flere forskere kan få bistand, trening og hjelp til å få relevante og aktuelle resultater ut til folk.

Blant tiltakene som har gitt resultater er etablering av program for fremragende forskningsformidling for våre ansatte. Programmet gir deltakerne kursing og trening i presentasjonsteknikk, kronikkskriving, debatt og intervjuer i radio/tv, og sosiale medier, og har blitt populært internt med god søkning hvert semester. Og blant søkerne er ikke bare de som er komfortable med formidling fra før, men vel så mange fra Kihl sin kategori: “takk for at du ringte, men nei takk.” Det er flott å se at så mange av de over 50 forskerne som hittil har vært gjennom programmet, har kommet over terskelen, blitt tryggere i formidler- og ekspertrollen, og deler mer av sin forskning og kunnskap i mediene.

Kihl hevder i sin kommentar at når forskere først gjør formidlingsarbeid, så er det ikke rettet inn mot folk flest. Å tilgjengeliggjøre vår forskning for et bredt publikum er også en del av satsingen ved OsloMet. Både ved å trekke frem relevant tematikk og gjøre budskapene forståelige, og ved å bruke varierte kanaler for å nå flere. 

Konferanser, seminarer og andre fysiske og digitale møteplasser, har også med årene blitt en effektiv kommunikasjonskanal. Ved OsloMet har vi et betydelig engasjement i arrangementer som dette, både i egen regi og i samarbeid med andre store samfunnsaktører. Ved alle slike anledninger løfter vi frem nye forskere og forskning. Eksempler på dette er den årlige fagdagen i samarbeid med Barneombudet, Ungdatakonferansen med lansering av tall som er svært relevante for hele kommune-Norge, og våre egne SAMSVAR-seminarer som er en arena for meningsutveksling mellom politikk og forskningsfeltet. Mandag denne uken handlet semesterets første SAMSVAR om hvordan motvirke mobbing i skolen, et svært relevant tema for folk flest.

Vi har også etablert vår egen podkast, Viten + snakkis, som ukentlig tar for seg nye temaer som er nyttige for folk i hverdagen. Der har vi en faglig og uformell prat med våre egne forskere og fagpersoner, som belyser de ulike temaene. Denne kanalen bidrar ikke bare til å få forskere på banen og kunnskap ut, men fungerer også som en utmerket treningsarena for formidling og medieopptredener.

I tillegg jobber vi proaktivt hver dag med å koble vår forskning og våre fagområder til dagsorden, samfunnsdebatten og temaer mediene er opptatt av. Vi sørger for god kontakt på tvers i organisasjonen, slik at de som jobber med mediekontakt er godt oppdatert på forskningsvirksomheten, og har et bredt nettverk av forskere og fagpersoner. På denne måten kan vi raskt snu oss rundt og koble journalister sammen med de rette kunnskapskildene når saker er som mest aktuelle.

Har så formidling og synlighet en bakside som gjør at forskere kvier seg?

Jeg tror, som Kihl, det ikke overveiende handler om svak uttelling for formidling i tellekantsystemet og for få insentiver. Jeg tror vi må gjøre noe med den akademiske kulturen. Det er garantert mange forskere der ute som har opplevd å få negativ respons fra fagfeller, fordi de synes man har uttalt seg unyansert i media eller latt forskningen bli tabloidisert.

Vi kolleger i akademia bør bli flinkere til å gi hverandre ros og en klapp på skuldra når vi deltar i offentlig debatt, eller går ut med oppsiktsvekkende forskningsfunn. Kunnskapen skal og må ut! Så er det viktig å være bevisst på hvilket debattklima vi opererer i. Saker spres fort, og debattene går raskt i sosiale medier, og kan til tider bli både usaklige, sjikanerende og truende. Da er det viktig at man støtter hverandre innad i fagmiljøene, og at institusjonene har et støtteapparat dersom en kollega har ubehagelige opplevelser.

Ved OsloMet har vi forskere som, i harmoni med spørreundersøkelsen fra 2014 som Jens Kihl refererer til, mener det er viktig å stille opp i media. Og det blir stadig flere av dem som gjør det. Våre fagområder er grunnleggende for vår felles velferd, og våre forskere og fagpersoner har alle et viktig bidrag til utvikling av samfunnet.